Personside - 92

Sigurd Aa. Aarnes skriver i Store Norske Leksikon:

Olaf Skavlan, Eg. Ole Skavlan, født 25. januar 1838, fødested Stranda, Møre og Romsdal, død 30. mai 1891, dødssted Kristiania. Litteraturhistoriker og forfatter. Foreldre: Sogneprest og stortingsmann Aage Schavland (1806–76) og Gerhardine Pauline Bergh (1817–84). Gift 14.8.1879 i Stavanger med Dagmar Kielland (14.11.1855–29.9.1931), datter av rentier og konsul Jens Zetlitz Kielland (1816–81) og Christiane Lange (1820–62). Bror av Sigvald Skavlan (1839–1912), Einar Skavlan (1845–1923), Aage Skavlan (1847–1920) og Harald Skavlan (1854–1908; se sst.); far til Einar Kielland Skavlan (1882–1954); svoger til Ludvig Daae (1829–93), Kitty Lange Kielland (1843–1914), Alexander Lange Kielland (1849–1906) og Elling Holst (1849–1915); svigerfar til Arnstein Arneberg (1882–1961); farfar til Merete Skavlan (1920–).

Olaf Skavlan huskes i dag først og fremst som Wergeland-forsker, som en av våre første “venstreprofessorer” og som forfatter til parodien Gildet på Mærrahaug. Skolens og 17. mai-feiringens bilde av Wergeland som en politisk radikaler er skapt av Skavlan, som i 1870- og 1880-årene var sentral i etableringen av en norsk kulturradikal tradisjon.

Skavlan ble student fra Bergen katedralskole 1856 og tok juridisk embetseksamen 1861. Etter eksamen var han et par år manuduktør for juridiske studenter og dessuten stortingsreferent 1862–63 og 1865–66. Men hans litterære interesser førte ham snart ut på studiereiser til Tyskland 1862 og til Frankrike og Italia 1866–67. 1867–68 var han artistisk direktør ved Christiania Theater. 1871 ble han universitetsstipendiat i litteraturhistorie, og 1873 tok han doktorgraden på en avhandling om Holberg; samtidig arbeidet han som lærer ved Gjertsens og Aars & Voss' skoler i Kristiania. Etter nye studier med statsstipend i Frankrike og Storbritannia 1875 fikk Skavlan 1877 et ekstraordinært professorat i europeisk litteraturhistorie ved universitetet i Kristiania, som han innehadde til sin død. Skavlan slet i perioder med dårlig helse, og 1882–84 hadde han permisjon fra stillingen ved universitetet og bodde i utlandet, for det meste i Tyskland og Frankrike.

Som “venstreprofessor” er Skavlans navn knyttet til grunnleggingen av den kulturradikale avisen Dagbladet 1869, der hans sønn Einar Skavlan senere skulle bli en mangeårig redaktør. 1882–87 var Skavlan – sammen med historikeren Ernst Sars – redaktør av Nyt Tidsskrift. I et etterord i tidsskriftets siste nummer 1887 hevder redaktørene optimistisk at “Tanken om at holde vort Publikum i et slags Uskyldighedstilstand ligeoverfor moderne Tankeretninger maa vel nu sies at være opgivet, i det mindste har den ophørt at have praktisk Betydning”.

Skavlans doktoravhandling fra 1872 bærer den meget karakteristiske tittelen Ludvig Holberg som Komedieforfatter. Forbilleder og Eftervirkninger. Med denne avhandlingen grunnlegger Skavlan den sterke tradisjonen for en positivistisk litteraturhistorieskrivning i Norge, som senere ble ført videre av Francis Bull. Som god positivist legger Skavlan hovedvekten på diktningens historisk-biografiske bakgrunn, litterære påvirkningsforhold og ettervirkning. Eller som han selv uttrykker det i Holberg-boken: “Et Forfatterskabs inderste Forstaaelse er at forstaa Forfatteren, og til en Bogs Historie hører Gjengivelsen af alt det rundt omkring som væsentlig har samlet Digteren om den bestemte Opgave.”

Skavlans litteraturhistoriske hovedverk er likevel noen epokegjørende Wergeland-artikler, som han i 1870- og 1880-årene skrev i radikale organer som Nyt norsk Tidsskrift, Nyt Tidskrift og Ny illustreret Tidende. De ble etter hans død samlet i Henrik Wergeland. Afhandlinger og brudstykker (1892). Et hovedanliggende er det her for Skavlan å presentere Wergeland som en politisk radikaler, den store ideologiske forløper for Venstre i 1870- og 1880-årene. Dette gjør han ved å hevde at “midtpunktet” i Wergelands “filosofiske og sociale ide-opfatning er udgaaet fra bevægelsen i og omkring den franske revolution af 1830”. Ifølge Skavlan lever her ideene fra den store franske revolusjon 1789 opp igjen i ajourført form. Slik knytter Wergeland i sin tenkning “sammen revolutionære bevægelser fra gammel og ny tid”. Det er i denne sammenheng karakteristisk at det var Skavlan som 1881 foreslo venstremannen Bjørnstjerne Bjørnson som taler ved avdukingen av Wergeland-statuen i Kristiania.

Ellers var Skavlan fra ungdommen av ivrig opptatt av satirisk diktning og ytet også selv bidrag til sjangeren med skuespillene Plankeadel og Babels Taarn og fortellingen Mikkel Ræv i Hønsehuset. Men bare ett av hans satiriske arbeider skulle få et langt etterliv, nemlig hans debutstykke Gildet paa Mærrahaug (1857), en treffsikker og løssluppen parodi i folkevisestil over Ibsens Gildet paa Solhoug og dansken Henrik Hertz' Svend Dyring's Hus. Skavlan var også den anonyme grunnleggeren (1863) av det humoristisk-satiriske ukebladet Vikingen, som utkom helt til 1932.

Verker (Et utvalg)

“Gildet paa Mærrahaug” eller Den fortryllede Agurk, romantisk Drama i to Akter (under pseud. Jokum Pjurre), 1857 (2. utg. 1876)
Plankeadel, skuespill, 1866 (utrykt)
Babels Taarn. Fastelavnsstykke i tre smaa Akter (under pseud. Jokum Pjurre), 1870 (trykt 1891)
Holberg som Komedieforfatter. Forbilleder og Eftervirkninger, dr.avh., 1872
Lillemor, dramatisk Situation i 1 Akt, oppført 1880 (utrykt)
Eventyr-skatten. No. 1. Mikkel Ræv i Hønsehuset, (anonymt) 1888
Henrik Wergeland. Afhandlinger og brudstykker. Efter forfatterens efterladte papirer udgivet ved hans hustru, (posthumt) 1892