Personside - 357

Tor Idar Larsen, som er forfatter til bogen ”Gladiator” om Finn Thorsager, fortæller på sin hjemmeside www.finnthorsager.com: 

"Det håp som blir pløyd i en Spitfires spor skal bølge som frihet i hjemlandets jord".
- Nordahl Grieg, flysoldatens sang..

Finn Thorsager – fra jagerpilot til flykaptein

Finn Thorsager er som den norske flyhistorien innpakket i en eneste person. Fra å sitte på flottøren til Roald Amundsens N-25 flybåt i 1925, til han landet en DC-9 fra SAS på Gardermoen for siste gang i 1976. Finn hadde opplevd, og så absolutt tatt del i, Norges utvikling i luften. Men, det var uten tvil hendelsene under andre verdenskrig som ville prege han, og brenne seg fast i hans og våre egne minner.

Det er ofte hendelser fra barndommen som former en persons liv. For Finn handlet det om flymaskiner – fremdeles eksotiske og ukjente på 20-tallet da han vokste opp på Bestum i Oslo. En varm juli-dag i 1925 skulle Finn få oppleve å se Roald Amundsens N-25 lande på Oslofjorden, etter å ha vært oppe ved det kalde nord. Kanskje skjebnen uansett ville ha ledet Finn inn i flyenes verden, men at faren Conrad satte Finn på flottøren for en stakket stund ville for alltid bli husket av gutten fra Bestum. I barne- og ungdomsårene fortsatte Finn å interessere seg for fly. Ved en heldig anledning finn han en tur med et Simmond Spartan-fly over Oslo. Flyet var, sett med dagens øyne, spartansk. Navnet er aldeles ikke så galt. Finn greide også å haike turer med Widerøe flyvere rundt om på Østlandet, spesielt i forhold til flyshow både vinter som sommer, der han solgte billetter til stevnene.

Ønsket om å komme inn ved Hærens Flygeskole på Kjeller skred frem etter hvert som Finn ble eldre. Han var derimot ikke et brilliant skolelys og hadde problemer med å nå artium. Heldigvis for Finn averterte Hærens Flygeskole etter elever og han sendte inn tentamenskarakterene. Han ble tatt inn som siste reserve. Opptaket skulle forsegle Finns skjebne. Fremtiden skulle tilbringes i luften.

Du kan finne Finns navn ved flere av Norges største hendelser i luften. En av de mer alvorlige episodene i førkrigstid for vårt Luftforsvars spede barndom skulle han også ta del i. I anledningen åpningen av Sola flyplass skulle elevene ved Kjeller fly til Sola i formasjon i sine Standard- og Tiger Moth. Underveis kom gruppen ut for dårlig vær, og de forholdsvis primitive flyene var ikke utstyrt med nok utstyr til å håndtere situasjonen. Resultatet var blant annet at en flyelev, Per Egge, hoppet ut og falt ned i Ekeren og omkom. Flere andre piloter hoppet også ut av sine fly, men greide seg heldigvis. Finn Thorsager, sammen med en annen flyelev, senere Generalmajor Wilhelm Mohr, skulle etter forholdene være mer heldige. Under skydekket fant de hverandre og tok sikte på et jorde for nødlanding. Via å presse flyet under en høyspentledning greide begge pilotene å lande på et lite jorde ved Bamble.

Etter endt utdannelse hadde Finn et brennende ønske om å komme inn i DNL, forløperen til SAS. Dessverre manglet han telegrafiskolen og begynte straks å studere faget. Uten fartstid var han dog like langt, og tok hyre på «Arne Kjøde» som telegrafist. På båten fikk Finn blant annet oppleve å besøke de store hvalkokeriene ved Antarktis.

Han skulle aldri få ønsket om jobb i DNL oppfylt. I hvertfall ikke i første omgang. I 1939 ble han innkalt til repetisjonsøvelser på Gardermoen. Verden var plutselig mindre fredelig enn før, og Finn ble værende på Fornebu inn i 1940. Jagevingen på Fornebu hadde på den tiden flere engelske Gloster Gladiator jagerfly. Allerede utaderte dobbeltdekkere i forhold til RAF's Supermarine Spitfire eller Luftwaffes Messerschmitt 109.

Den 9. april 1940 ble Finn vekket tidlig på morgenen. Han fikk beskjed om å kle på seg og komme seg ned til flyplassen. Der ble han beordret til å ta av med en Gloster Gladiator sammen med Arvid Braathen som nummer to i en annen Gladiator. Misforståelser og problemer fra de på bakken gjorde derimot at Finn ble flyvende alene. Sørover, like over tåken, får Finn øye på et fremmed fly med doble haleror. Det skulle så absolutt ikke være der, noen krenket Norges nøytralitet. Ordrene ved avgang hadde vært noe uklare, men Finn bestemte seg for å skyte på flyet – noe som skulle vise seg å være en helt rett avgjørelse i en vanskelig situasjon. Han gjorde flere angrep på de fremmede flyet før det forsvant ned i tåkehavet. Ved landing på Fornebu blir det funnet flere kulehull i hans Gladiator. Flyet, som Finn (helt riktig) mistenkte for å være tysk, hadde skutt tilbake. Da ble det oppstandelse på Fornebu. Finn hadde også observert tykk, svart røyk sigende opp fra tåkehavet. Uten å ha skjønt hva det var, hadde han sett Bluchers endelikt ved Drøbak.

Noe senere får Finn beskjed om å ta av igjen, nå sammen med flere Gladiatorer fra Fornebu, ledet av Rolf Torbjørn Tradin. Godt sør fra Fornbu dukker plutselig horder av fly opp. Hakekorsene var tydelige. Norge var under angrep av Tyskland. Gladiatorene går til angrep. Finn sikter seg inn på et av flyene, men mitraljøsene fungerer ikke. Han trekker seg så ut av kampen og flyr tilbake til Fornebu. På Fornebu er derimot situasjonen kaotisk og Finn ser brennende fly på bakken. Han snur og setter kursen mot Kjeller. Ved Kjeller er situasjonen like kaotisk og flyplassen er under angrep. Finn ender etterhvert opp på Mjærvann i Ytre Enebakk. Flyet blir forlatt ved bredden av de islagte vannet og Finn prøver å komme seg tilbake til Fornebu. Hans far, Conrad, hadde fått beskjed om at Finn hadde omkommet i kamp. Tingenes tilstand var temmelig uoversiktelige. Han havnet hjemme på Bestum med plevritt og ble liggende hele sommeren i sengen.

Da Finn var frisk nok til å komme seg opp av sengen av den alvorlige sykdommen, med datidens øyne, begynte fort planene om flukt å dukke opp. Høsten 1940 flyktet så Finn sammen med en flyverkollega, Dag Krohn, til Stockholm. Fra Stockholm skulle de reise gjennom Sovjetunionen, Japan, USA og så til reisens mål, Canada, der Little Norway var opprettet med Ole Reistad som leder. Her ble Finn satt inn i en stilling som instruktør til vordende jagerflyvere grunnet sin ansiennitet. Ved Little Norway traff han også sine gode venn Wilhelm Mohr igjen.

Sommeren 1941 reiser Finn Thorsager, med Johan Koren Christie som reiseleder, til England for videre utdanning og innføring i Royal Air Force. Reisefølget bestod også av både Wilhelm Mohr og Finns kullkamerat fra Kjeller, Henning Leifseth. Sensommeren 1941 boltrer Finn seg i Hawker Hurricane-jagerfly på Sutton Bridge Operational Training Unit i Lincolnshire sammen med Mohr. En tid beskrevet av Finn som en av de beste tidene under krigen. På høsten er Finn ferdig med utdannelsen, og blir beordret til 331 skvadron ved Castletown i Skottland. Fra Castletown blir 331 sendt opp til Skeabrea for å beskytte marinebasen Scapa Flow. Julen 1941 blir Finn, med dansken Kaj Birksted som leder, sendt opp til Sumburgh på Shetland. Her tilbringes julefeiringen. Birksted hadde på noen virket litt nedfor og Finn tok på seg oppgaven og si noen gode ord om deres sveitsjef, juleaften 1941.

I begynnelsen av 1942 blir 332 oppsatt, som den andre norske jagerflyskvadronen, på Catterick i Yorkshire. På grunn av Finns ansiennitet blir han beordret til 332. Wilhelm Mohr trer inn i stillingen som skvadronsjef kort tid etter skvadronen er fulltallig. Fra Catterick og West Hartlepool skal 332 få sine første møter med fienden. Søren Liby og Gunnar Piltingsrud angriper våren 1942 et tysk bombefly utenfor kysten. Liby kommer på skuddhold, men blir truffet av ild fra tyskeren med resultat at ungutten får skader i ansiktet. Ellers fortsetter treningen med blant annet skyting på «pølse», normalt slept av et langsommere fly.

Misunnelsen lå tykt på de norske guttene i 332 da 331 mellomlandet på Catterick før deres siste etappe ned til North Weald i mai 1942. Midt oppe i kampens hete med dogfights over kanalen og tokt innover fiendeland. Heldigvis for Finn og 332 skulle de følge etter ned til North Weald i begynnelsen av juni. De to norske skvadronene var nå samlet.

Finn husket godt det første toktet for 332 over okkupert territorie. David Scott-Malden, Wing Commander og sjef på North Weald, ledet begge de to norske skvadronene over Frankrike. Med massivt beskytning fra bakken var flere ungutter litt ekstra «shaky» i beina da de landet. Heldigvis var Scott-Malden, en ungutt på 22 år og veteran fra Slaget om Storbritannia, en svært kapabel leder.

Det var Dieppe-raidet som ble den virkelige ilddåpen for Finn og resten av nordmennene. Over Dieppe skulle de utmerke seg svært så positivt, og fikk de absolutt beste skyssmål av Scott-Malden etter dagen var over. Ingen kjempet bedre over Dieppe enn nordmennene, ble det sagt. Finn tok over skvadronen den dagen etter Mohr som ble skadet i beinet etter første tokt over slagmarken. Finn fløy da som skvadronsjef og leder for 332 skvadron under 3 av 4 tokt.

I februar 1943 overtar så Finn skvadronen fra Wilhelm Mohr som går på sin hvileperiode. Fra februar til sommeren 1943 fløy Finn som skvadronsjef. Mange av toktene dreide seg om rutinemessige eskorteoppdrag av amerikanske bombefly enten på vei inn, eller ut av kontinentet. En episode som brente seg fast i hukommelsen til Thorsager var hva som skjedde med unggutten Watne. Tekniske problemer gjorde sitt til at gutten måtte hoppe ut over kanalen en kald og gufsete vinterdag. Mens Finn sirklet over i sin Spitfire, kjempet Watne en kamp om liv og død i vannet under. Finn kunne se at fallskjermen trakk Watne under vann, men kunne dessverre ikke gjøre annet enn å holde posisjonen slik at en redningsbåt kunne nå frem fortest mulig. Redningsbåten fant Watne, men da var han allerede død.

Det var også tungt for Finn å miste sin kullkamerat fra Kjeller, Henning Leifseth. Under et lavangrep på Dunquerke ble Leifseth truffet av antiluftskyts og gikk brennende i bakken på stranden like utenfor byen. For Finn ble det ekstra hardt, da Leifseth hadde ledet «Yellow section» hos 331 og Finn hadde ledet samme seksjon hos 332. Før start fra North Weald hadde Leifseth bedt Thorsager om å holde ekstra godt øye med han. Dessverre ble det kaos over Dunkquerke da over 40 Spitfires var i området samtidig, og Finn mistet Leifseth av syne.

Våren 1943 skulle Finn havne i en «dogfight» mot en enslig Focke Wulf 190. Bare flaks gjorde at han overlevde et angrep «head on» mot tyskeren. Begge skjøt, og begge bommet antagelig, da de passerte hverandre i stor fart. Istedet for å henge seg på tyskeren etter passeringen, stupte heller Finn ut fra Vlissingen der kampen foregikk og tilbake til England. Antagelig var avgjørelsen det som gjorde at han overlevde. Å fly alene i over fiendeland var så absolutt livsfarlig.

Sommeren 1943 forlater Finn posten som skvadronsjef, klar for en hvileperiode. Skvadronen blir overlatt til Reidar From og gutta har avskjedsfest på klubben Odd Spot i London før Finn drar over til Canada på et troppeskip. Etter en liten ferie transporterte Thorsager B-25 Mitchell bombefly over Atlanterhavet. Ved en annen anledning skulle han fly en DC-3 til Marokko. Under ferden ble flyet alvorlig ned-iset, og bare flaks gjorde at Finn med mannskap kom seg helskinnet ut av det hele.

Finn Thorsager blir så beordrer til den sivile Stockholmsruten mellom Skottland og Sverige. Ruten brukte ubevåpnede Lockheed Loderstar to-motors fly, og fraktet prioriterte passasjerer og last. Ruten kunne være svært så farlig da de ble mye flyging over okkuperte Norge. Ved en anledning skulle det forsvarsløse flyet til Thorsager bli angrepet av en tysk jetjager. Heldigvis gikk jetjageren så fort at det føk forbi før det rakk å angripe. Senere skulle Finn også oppleve å komme ut over Oslo om natten i sterkt måneskinn. Plutselig kunne han se rett ned på foreldrenes hjem på Bestum. En mektig opplevelse for en som ikke hadde sett Oslo og hjemmet sitt på fire år.

Finn fortsatte på Stockholmsruten til krigens slutt. Noen få dager før 17. mai 1945 skulle han endelig få ta turen til Gardermoen med militære sjefer som passasjerer. Da han så satte føttene på norsk jord igjen, bøyde han seg ned, dro til seg par-tre gresstrå og satte dem opp mot nesa. Et svært personlig og høytidelig øyeblikk. Samme natt skulle det bli gjensynsglede på Bestum da Finn endelig møtte igjen sin bror og sine foreldre. En champagneflaske som faren hadde spart unna den dagen Finn flyktet fra Norge, ble satt frem på bordet. 9. april 1946, på dagen seks år etter Finns opplevelser som Gladiator-pilot over Oslo, møtte han sin kone Gurli på den første flyvningen med DNL til London med flyvertinner ombord. I SAS skulle både Finn og Gurli fortsette å jobbe i en årekke fremover. Finn som kaptein på ruter til Los Angeles, Vancouver og New York, og Gurli som flyvertinne.

I 1976 var livet som flyver over. Finn fylte 60 år, og tred over i pensjonistenes rekker. Hans siste tur som kaptein gikk til Hamburg den 16. mai. Man kan lure på hva Finn tenkte den dagen, da hjulene tok bakken på Fornebu for siste gang. Et langt liv i luften var over, og det uten en eneste ulykke.

Boken om Finn Thorsager ble sluppet for salg i august 2009. Den kan bestilles direkte fra forfatter.

Major Finn Thorsager, RAF no. N1055

Thorsager served in Norwegian Jagevingen before the German attack in April 1940.

At dawn on 9 April 1940, the Jagevingen at Fornebu, Oslo, had seven of the ten available Gladiators serviceable, while the unit had ten officers and sergeants available to fly them, three of them under training. The serviceable Gladiators were 413, 419, 421, 425, 427, 429 and 433.

Second Lieutenant Finn Thorsager (Gladiator 433) made some claims on 9 April 1940. He had sprayed all his fire generally at the many aircraft seen, and after exhausting his ammunition landed on a small frozen lake, Lyseren, 12 miles east of Oslo, taxiing his aircraft onto firm ground. From here he was driven by car to Oslo where he rejoined Jagevingen. The Gladiator (433) was left where it stood, and while it is thought that the Germans subsequently recovered parts of it, some ten years later a local farmer told Thorsager that he still had some pieces of the aircraft. His first claim during the attack against a Heinkel may well have been the same Ju52/3m that had been attacked by Tradin which were claimed by German sources to have been shot down by a pair of Gladiators.

After the German occupation Thorsager managed to escape from Norway to Sweden, making his way from there to Canada via Moscow, Vladivostok, Yokohama and California.

Reaching the Little Norway training camp near Toronto, he was at first retained as an instructor, but in August 1941 joined 331 Squadron in the UK, having been commissioned.

He later transferred to 332 Squadron as a Lieutenant.

On 18 March 1942 he was promoted to Captain and took command of ”A' Flight.

During the Dieppe landings on 19 August 1942 he claimed two Fw190s between 06:50 and 07:10.
He claimed a third Fw190 during another sortie at 15:10.

As a Major he became squadron CO on 22 February 1943.

He was rested from operations on 1 July 1943.

On 15 September 1943 he was awarded a DFC.

Later that year he joined Ferry Command, and from the end of 1944 flew Lockheed Lodestars on the Leuchars - Stockholm route for the rest of the war.

Thorsager ended the war with one victory, this one being claimed while flying the Gloster Gladiator.

After the war he joined the Board of Aviation, and then the Norwegian branch of SAS, becoming an airline captain, and ultimately the airline's chief pilot, until his retirement.

Hans Madsen Kofoed er af Bornholms første historiker Rasmus Ravn (1603-1677) nævnt som bror til landsdommer Jens Kofoed. Da han ikke er med på den lybske familieliste har han måske været en halvbror. Hans frimandsgård var Blykobbegård i Nyker, og hans indsats i Kofod-slægtens historie var ikke mindre end de fornemme brødres. Han sikrede nemlig slægtens blomstring ved at få fem fremadstræbende sønner, hvoraf de 4 kom til at bo på store frimandsgårde i Rønnes omegn: Vellensgård, Kyndegård, Ladegård og Blykobbegård, og den femte midt i byen som borgmester. Det blev disse brødre, der kom til at arve landsdommer Jens Kofoeds store formue, sammen med en vis Albert Hansen på sin hustru Karine Mikkelsdatters vegne. Også hende giver den lybske fortegnelse forklaring på, for hvem skulle arveJens Kofod i 1625, udover Blykobbegårdssønneme? Broderen Peder var for længst død, og hans evt. børn ligeså. Søsteren Boels børn med Oluf Bagge var borte. Men søsteren Anna (”Anneken”) var jo gift med Mikkel Abraham - et almindeligt bornholmsk navn, og en 'datter af dette ægteskab måtte jo hedde: Mikkelsdatter.

Hans Kofod nåede at se sin store børneflok komme godt i vej, Privilegerede var de allerede født ind i frimandsstanden, og med mægtige og formuende slægtninge, Ved giftermål udbyggede de yderligere slægtens position og formue, og børnebørnene, hvoraf alene 4 Mads'er, 3 Hans'er, Jens'er og Per'er, begyndte at myldre frem, inden Hans Kofod omkring 1623 lukkede sine øjne på Blykobbegård,

Norman Lee Madsen fortæller:

Sigvard Mahler Dam states, in 'Over Hals og hoved' (published in SAXO,1991), that he discovered that in 1666 there was a case in court concerning the estate of the deceased widow Christine Kiøller (died 1665), in which Hans Olufsen Kofoed, the grandson of Hans Madsen Kofoed,states that he is as close an heir after Christine Kiøller as her guardian Claus Kames. Christine is the daughter of Christen Clausen Køller (died circa 1582) and Margrethe Mogensdatter Uf, of Store Hallegård in Olsker.

Sigvard notes that Hans Madsen Kofoed named a son Claus, and another son Jacob, which up to that point had not been given names used by the Kofoed-family. Since Christen Clausen Køller had named a son Jacob, Sigvard speculates that Claus and Jacob are Køller family names. Sigvard also notes that Christine Kiøller's brother Christen Clausen Kiøller (junior) signed documents in 1624 and 1628, while he was Bornholm's chief justice, which concerned the Kofoed family. (This information was first published in Julius Bidstrup's book on Kofoed family A.)

Based on the above, Sigvard suggests that Hans Madsen Kofoed's wife may have been the daughter of Christen Clausen Køller (senior) and Margrethe Mogensdatter Uf. (Or possibly it is Hans Olufsen Kofoed's mother Sidsele who is the relative of Christine Kiøller? - Norman Madsen, December 6, 2000)

At the 'Frimandsmødet' held on September 6, 1572 there were 17 men namedas being in attendance: the brothers Jens and Hans Madsen Kofoed, Peder Poulsen Kofoed, Oluf Bagge, Peder Uf, Peder Myre, Jørgen Gagge, Bendt Hansen, Laurids Pedersen, and also eight other men only listed by their patronyms; and at which occassion three Danish Parlimentary advisers (Rigsråder) had been sent to preside over the meeting. This special meeting was held to establish who on Bornholm had the right to call themselves 'Frimand' (Free-man), a title which conveyed the upper-class standing of the landed-gentry.

Hans Madsen Kofoed is known to have been living in Rønne in 1586 and to have been to owner of Hæslegård in Østerlars parish. Hans Kofoed, named as a 'Frimand', was one of the delegates who on May 6, 1608, in København, selected and confirmed Prince Christian as the future King of Danmark. He also, along with Peder Poulsen Kofoed (1548-1616), took part in the following festivities in Lund, Skåne,where the nobility swore their allegiance to Prince Christian in the year 1610.

Their written authorization to attend is stated as follows:

'We, the hereafter stated signatories: Jens Kofoedt of Kyndegård, Hanns Kofoedt of Blykobbegård, Peder Koefoedt of Bagisgård, Matz Koefoedt of Eskiilsgård, and Niels Beriildsen of Gadebygård, all Free-men of Borringholm, and present here together hereby declare . . . . . The honest and noble man: Hanns Lindenow, Commander of Hammershus Fortress,has according to our consent, requested these two persons: the honourable Hans and Poffuill Koefoedt to travel to Kiöbenhaffn with our authorized document and be our representatives (at Prince Christian's election) . .. . as further documentation we have in our own handwriting signed and sealed this our open-letter.'

The above letter is dated: 'Borringholm, 6 Maij, Anno 1608' With the signatures of: Jenns Koefoedt, Hans Kofod, Peder Koefoedt, Matz Koefoedt, Jacob Køller, Hans Berillsenn, Niels Berendtzen. (Jørn Klindt notes that Hans Kofoed's signature is not like that of his brother the Judge Jens Kofoed - the Judge was experienced and fluent at handwritting - while Hans Kofoed, being a farmer, was unaccustomed to feather and ink, which easily made blotches!)

From the seven seals affixed we can see that Hans, Jens and Mads Kofoed used the Kofoed coat-of-arms in their seals, but Peder Kofoed did not --his seal was simply marked 'P.K.'

In 1595 Hans Madsen Kofoed had incorporated the image of a chevron (gavlsparren) in his seal; this later became the most widely incorporated image in later Kofoed seals and coats-of-arms. The 'sparre' was the symbol used by his mother Gunhild Uf's family in their coat-of-arms. His oldest son Mads Kofoed used this image from 1608, and his descendants (the 'Rønne family' or 'branch B' as this line of the family was referred to by Julius Bidstrup) used it as well.

Hans Madsen Kofoed at one point held the position of church warden (kirkeværge) for Nyker Church. He lived long enough to see his children prosper; they were privileged to have been born as free-men and have wealthy and influential relations. Through marriages they further built up their family position.

The 'Danish Coat-of-Arms' registry includes no less than 18 families carrying the truss as part of their coat-of-arms. The image of the truss seems to have come from the Uf family of Skåne province. Noblemen of the Uf family settled on Bornholm around the year 1400, and quite a few of the native Bornholmer Kofoeds married into that family, and it seems that they adopted the Uf's coat-of-arms with its depiction of a 'sparre'(chevron). Later, as the 'Rønne family' and the 'Østermarie family' began to inter-marry the image of the chevron can be seen together with the cow-foot image of the Østermarie line descended from Poul Kofoed (before 1520-before 1584).

From the book 'Danske adelsvåbener, en heraldisk nøgle', Politikens Forlag, 1973, København:

Kofod. Et koben. Farver og eventuel hjelmfigur kendes ikke. Markvard Kofod, væbner, 1378; afkom ukendt. NDA side 151.

According to Sigvard Mahler Dam's article 'De bornholmske væbnerslægter Uf og Splid - noget nyt om deres våbener', published in the 'Heraldisk Tidsskrift', the Kofoed-family's arms carried a blue chevron on a red background, with 2 white vesselhorns on the helmet, and that 'Danmarks Kirker', volume 7, Bornholm, tells the same, but incorrectly lists the coat-of-arms as the belonging to the Gagge-family.

Jørn Klindt fortæller i "På spor af de første Kofod'er"²:

Peder Poulsen Kofoed er angivet af Julius Bidstrup som stamfader til Familien Koefoed B.

Poul Kofods søn Peder Kofoed er den første, der med sikkerhed vides at have boet på Kofodgård (23. selvejergård). Han var altså selvejende skattebonde, uden de frimandsprivilegier, som slægtningene i Rønne-egnen havde så stor glæde af. At få Kofodgård omdannet til frimandsgård var utænkeligt, men så var der jo muligheden for at erhverve andet frimandsgods,

Peder Kofoed blev i 1575 gift med Elsebet Gagge, af den gamle, bornholmske væbnerslægt, og de fik 5 børn. Mor og børn døde imidlertid allerede i 1585, og da der ikke var mandlige arvinger efter hende, arvede Peder Kofod hendes særeje, 4 vornedgårde i Aaker. Dette gjorde dog ikke Peder Kofoed til frimand, men han opnåede noget der var lige så godt: En tilladelse i 1598 af kongen til at beholde disse gårde ”så frit, som andre der på landet deres friest have”. Heller ikke dette gjorde ham til ”rigtig” frimand - han havde jo ikke nogen fri sædegård, men kongebrevet kunne - og det blev det - opfattes, som om han var af frimandsslægt, altså berettiget til at eje frimandsgods. I 1606 fik han endelig chancen for at erhverve en frimandsgård, nemlig den ofte nævnte Baggård, hvis ejer Niels Bagge ikke havde villet finde sig i, at lensmanden nægtede ham at bjærge vrag på sin strand, og efter at være dømt var draget til søs. Nu kunne Peder Kofoed til Baggård, mødes på lige fod med de andre frimænd. Langsommere, men lige så sikkert, var Kofodgårds-familien nu også nået frem i lyset.

Også i hans tid var Kofodgård ramme om begivenheder, der krævede god plads. Chr. IV's svoger den holstenske hertug Johan Adolf, der var en kundskabsrig og videbegærlig fyrste, besøgte i 1602 Kofodgård med 5 herremænd og følge - ”så mange, som der kunne sidde omkring 4 bordskiver”. 22 daler kostede det.

Og heller ikke han undlod at prise Gud for sin fremgang ved en storslået gave til sin kirke. Den ene af de 2 klokker, der stadig ringer østermarieboerne til kirke, lod Peder Kofoed støbe i Stralsund i 1604.

Inden sin død i 1616 havde også han set børnene med sin anden kone flyve fra reden, naturligvis undtagen den yngste søn, der skulle overtage Kofodgård, som familien trofast holdt fast ved, frimandsgård eller ikke. Netop dette kuld havde uroligt blod i sig, En blev købmand i Stralsund (han har altså hjulpet med klokken), en borgmester i Ystad, en rådmand i Malmøm og en borgmester i Slagelse.

Poul Pedersen Koefoed var 1553 herredsfoged i Østerherred (under bortrejse til Lübeck). 2 børn. Anbefalede 1550 at der blev oprettet den første latinskole i Rønne.

Norman Lee Madsen fortæller:

Poul Kofoed is the first Kofoed to live in Østermarie parish and is presumed to be the father of Peder Kofoed; Julius Bidstrup (published in 1886) states that Peder Kofoed was the son of a Mads Kofoed, however this is now known to be incorrect. 'Poul Kofoed's name (in the old records it is spelled variously as: Pavell Køfføth and Powijl Kaafodt, etc.) is mentioned in 1545 as Reeve (Sandemand) for Østermarie parish, and Merchant Guild Chairman (Oldermand), and as living at one of the largest farms in Østermarie parish: Kofoedgård, the 23. Slg.

That Poul Kofoed and his family were firmly establish in the area can be seen by the fact that already by 1569 a forest (skov) in Østermarie parish had become known as 'Kofods-skov'.

His ancestry is not certain and is disputed, made more difficult by the fact that he never used his father's given name as part of his signature or mark. According to the respected Bornholm historian Dr. M.K. Zarthmann (published in 1931) he was the son of Hans Kofoed and brother to Peder Hansen Kofoed and Esbern Hansen Kofoed; and that Hans Kofoed was the son of Peder Kofoed of Rønne and brother to Mads Kofoed. In 'På spor af de første Kofod'er', Jørn Klindt (published in 1979) states that there is not enough evidence to back this up with any certainty; he thinks that perhaps he is brother to a Hans Kofoed of Rønne, who is mentioned in records from 1525-43.

Poul Kofoed's sons were part of a new generation of Kofoeds born around the middle of the 1500s that began to play a larger role in the island's upper-class. At the same time much more written documentation becomes available, so the individual families can be traced without too much guess-work.

In 1543 a group of Lübeck and Danish commissionaries were appointed to settle a dispute regarding money owing to Lübeck by some Bornholmers. Various meetings were held around the island to settle the matter. The farmers from Østermarie and Ibsker parishes that were involved met at 'Pavell Køfføthes' farm in Østermarie parish. At that time he was not signing documents for the parish, but six years later in 1549 'Powijl Kaafodt' was the Reeve for Østermarie parish, or as that position is still called on Bornholm: 'Sandemand'. A 'sandemand' was the chief magistrate and bailiff of a parish (sogn), and in many ways had duties equivalent to a Mayor (Borgmester) of a township (købstad).

In 1550 he participated in the establishment of the first latin-school in Rønne; in 1553 he was promoted to District-Bailiff (Herredsfoged) for the East District of Bornholm (Østre Herred, consisting of: Østerlars, Østermarie, Ibsker, and Svaneke).

Soon after that he is known to have undertaken a journey to Lübeck. The 'Lybækkerne' (the germanic Hansa imperial free-city of Lübeck) had controlled Bornholm since 1525; King Frederik 1. had forfeited the control of Bornholm to Lübeck for 50 years because of his inability to pay debts owed to the city. The natives of Bornholm are recorded to have groaned under the Hansa's rule, and declared 'they would rather be under the Turks, than under that German, Christian, imperial city.' King Frederik took pity on them and declared the inhabitants under his protection - this was to little avail though.

Fifty years later a sign of Lübeck waining powers can be seen in the actions of King Frederik 2. concerning Bornholm. During those long years the island had been considered the Queen-city of the Hansa's special possession; they had made much profit from the enforced payment of dues, and the export of such valuable commodities as limestone. First a Lübeck governor was formally ejected from København, then the inhabitants of Bornholm, encouraged in insubordination by seeing how the authorities in København dealt with their masters, refused to pay their dues. Finally, one of the towns even forcibly ejected some Lübeck traders. An ominous sign of things to come are reflected in Frederik's opposition to any mention of Bornholm during peace treaties. Poul Kofoed was appointed by King Frederik 2. and sent back to Bornholm in order to negotiate back control of the island. Also, he was to sit in mediation between the Lübeck Governor Sveder Ketting and the citizens of Bornholm; this meeting was held on December 1, 1572 at the home of Poul Kofoed. On September 7, 1575, Frederik 2. informed Lübeck, 'that the fifty-years of possession, accorded to them by his grandfather, would have expired on the 19th of the month, and he intended to retake possession of the island.' The city replied that the 'Peace of Hamburg' extended their rights of possession - which they held for unpaid Danish debts. Frederik replied the treaty was invalid since his father, who had made it, was not crowned at the time, and he himself had not been consulted in the matter. Complain as they might, the Lübeck'ers had neither the power nor the ability to stop the take over.

Located just outside of Kofoedgård's main house is a mighty oak-tree (eg), known as the 'Nøgle-egen', which is said to be the 'key' (nøgle) to the farm's good fortune. This romantic legend probably dates back further than the 1800s; no sure explanation is known as to how or why this came to be thought. The oak-tree dates back to the time Poul Kofoed took possession of that beautiful farm located in the fertile coast-land between Svaneke and Gudhjem. The farm-house commands a wide view of the eastern parishes and Svaneke township.