Personside - 317

Fra Hakon Jarls Saga:

Toste heed en Mand i Svithjod, en af de mægtigste og gjeveste Mænd der i Landet blandt dem, der ikke bar Tignar-Navn. Han var den største Hærmand og laa lange Stunder i Hærferd, hvorfor han blev kaldet SkoglarToste. Med ham gav Harald Grenske sig i Følge og var med Skoglar-Toste hele Sommeren i Viking. Alle syntes godt om Harald. Vintren efter var han ogsaa hos Toste. Sigrid heed Tostes Datter, ung og smuk og meget overmodig; hun blev siden gift med Eirik Sviakonge den Sejrsæle, og var deres Son Olaf Svenske, som siden. blev Konge i Svithjod.

Fra Dansk Biografisk Lexikon:¹

Skjalmsen, Ebbe, o. 1090-1151, sjællandsk Høvding, Søn af Skjalm Hvide, optræder første Gang i Historien, da han sammen med sine Brødre fik Knud Lavards Lig ført fra Haraldsted til det anseligere Ringsted og rejste Sjællænderne til Hævn for Fosterbroderens Drab (1131). I den efterfølgende Borgerkrig stod han paa Erik Emunes Side, og han var ogsaa blandt Erik Lams mest betroede Mænd, dernæst tro Tilhænger af Svend Grade, der gjorde ham til Høvedsmand i det nybefæstede Roskilde. Ved en vis Sune søgte Svends Medbejler Knud Magnussen at lokke Roskilde Borgere til Frafald, men ved List fik E. S. Sune i sin Magt, og Planen blev afværget (1148). Senere lykkedes det dog Knud at overrumple Roskilde; E. S. undkom i rette Tid, men kunde ikke hindre, at Knud dernæst hærgede og brændte hans Gaard. I Følge Saxo havde E. S. saa stor Indflydelse paa Svend, at denne i Krig som i Fred, i offentlige som private Forhold altid rettede sig efter hans Raad, og Efterretningen om hans Død (1151) overvældede den unge Konge, saa at han afbrød et Krigstog mod Knud; rimeligvis havde Svends Skæbne ogsaa formet sig lykkeligere, om han fremdeles havde haft den erfarne Raadgiver ved sin Side. Sammen med sine Brødre Toke og Asser Rig (I, 370) grundlagde E. S. Sorø Kloster. E. S. var først gift med Gyda, dernæst med Ragnhild, sammen med hvem han opførte en Trækirke ved deres Gaard i Bjernede. Deres Søn Sune byggede i dens Sted den smukke Rundkirke af Sten, men mindede i en Indskrift om Forældrenes fromme Gjerning. Ragnhild overlevede E. S. over 10 Aar og skjænkede Sorø Kloster Sacerbro Mølle; de jordedes Side om Side i Klosterkirken. Kort efter Ragnhild døde E. S.s ældste Søn, Toke, efter at have givet Halvdelen af sin Hovedlod til Sorø. En anden af E. S.s Sønner, Fin, døde ved samme Tid. En tredje Søn, Peder, levede meget længer. Berømtest af Sønnerne er dog Sune, Fader til de 7 Sunesønner.

^{Saxo, Hist. Dan.
Løffler, Danmarks ældre Kirkebygninger.}

Hans Olrik.

Erik Sejrssæl (norrønt Eiríkr inn sigrsæli), sønn av Bjørn Eriksson, konge over sveaerne i tidsrommet ca 970-995, dansk konge eller kun erobrer ca 992-993. Regnes tradisjonelt som den første konge som la under deg det området som i dag utgjør Svealand, Vestergøtland og Østergøtland, det vil si det området som ble middelalderens Sverige. I henhold til de sagn og fortellinger som finnes om hans styre, islandske sagaer og Adam av Bremens krønike, skal han ha blitt konge ca 970 sammen med sin yngre bror Olof Bjørnsson. Fem år senere døde broren og Erik styrte videre som enekonge.

I henhold til tradisjonen var Erik gift med Sigrid Storråde, datter av den legendariske vikingen Skagul Toste, men skilte seg fra henne og ga henne Gøtaland som erstatning.

Seier over Styrbjørn

I henhold til sagaen hadde Olof en sønn, Styrbjørn Sterke, som trolig var en høvding i Skåne og som hevdet sin fars rett til tronen. Da Erik verget seg for å erkjenne denne retten trakk Styrbjørn seg sørover og hærtok Jomsvikingenes borg i Wollin hvor den dansk jarlen Palnatoke ledet etter å ha blitt fordrevet av den danske kongen Harald Blåtann. Den danske kongen var takknemlig for den unge svenskens dåd, og hvor han fikk sitt etternavn ‘Sterke’, at Harald Blåtann ustyrte ham med flerfoldige skip og menn.

Med denne hæren seilte Styrbjørn ca år 985 mot Uppland for å avsette og fjerne Erik. Ved Fyrisåns åpning lot han skipene brenne for å hindre mennene å flykte, kun seier eller døden var valget. Danskene var mindre begeistret for ultimatumet og dro hjem igjen. Styrbjørn mistet ikke motet, men møtte Eriks hær i slaget ved Fyrisvall (norrønt Fýrisvellir) utenfor Gamla Uppsala i Uppland. Salget raste i tre dager inntil Styrbjørn Sterke stupte og Erik sto igjen som seierherre. Det var etter dette veldige slaget at Erik fikk tilnavnet Seiersæl.

Antagelig grunnla Erik byen Sigtuna som fortsatt eksisterer og hvor de første svenske mynter ble preget for hans sønn og etterkommer til tronen, Olof Skötkonung.

Hærtog i Danmark

Erik Seiersæl skal også ha fordrevet Svein Tjugeskjegg av Danmark og hevdet svensk herredømme over Danmark etter å ha foretatt en herjingstokt mot de danske øyene for hevne danskekongens støtte til den avdøde Styrbjørn. Hans grep over Danmark var kort, i høyden et år, før sykdom tvang svenskene tilbake til Gamla Uppsala som var svenskekongens maktbase. Noen kilder setter denne tiden til tidsrommet 992-993.

Etter sigende skal han ha latt seg døpe i Danmark, men fort kommet på bedre tanker og vendt tilbake til åsatroen.

Erik Seiersæl dør i år 995 av sykdom (sottedød), det samme år som Olav Tryggvason kommer til Norge, på kongsgården i Gamla Uppsala. Man antar at Erik ligger begravd i sydvestlige gravfeltsområdet ved Gamla Uppsala. Den som ble konge etter ham var hans mindreårige sønn Olof Skötkonung som han hadde fått sammen med den myteomspunnede Sigrid Storråde.

Ekteskap

Erik Seiersæl var gift med enten vestgøtiske stormannsdatteren Sigrid Storråde eller polske Swietoslawa (også kjent som Gudhild), datter til fyrst Mieszko I av Polen.

Kildene er motstridene om hvem som var Eriks dronning og hvem som de to overnevnte kvinnenes identitet. Forskerne har trukket ulike konklusjoner utifra hvilke kilder man i ulike tider har sett på som mest troverdige. De islandske kildene og Saxo Grammaticus sier at det var Sigrid Storråde, hun som norske Olav Tryggvason beilet til med ulykksalig resultat i Olav Tryggvasons saga. Hun får stor plass i deres fortellinger. Adam av Bremen forteller derimot at hun var en ikke navngitt slavisk prinsesse som i et senere tillegg får navnet Gunhild.

Lenge betraktet historikerne fortellingene om den vestgøtiske stormannsdatteren Sigrid Storråde som oppdiktet og fiktiv, og at navnene Sigrid og Gunhild var norrøne forenklinger av det polske navnet Swietoslawa. I den senere tid har pendelen svingt den andre vegen og personen Sigrid Storråde har blitt stort sett gjeninnsatt utifra begrunnelsen at Adam av Bremen har misforstått, noe hans subjektive krønike gjør på flere punkter.